En sang jeg har blitt veldig glag i her nede:
The Potters hand
Beautiful Lord, Wonderful Saviour
I know for sure, all of my days are held in your hands, crafted
into your perfect plan
You gently call me into your presence guiding me by Your Holy Spirit
Teach me dear Lord to live all of my life through Your eyes
I'm captured by Your holy calling
Set me apart, I know you're drawing me to yourself
Lead me Lord I pray
Take me, Mould me, use me, fill me
I give my life to the Potter's hand
Call me, guide me, lead me, walk beside me
I give my life to the Potter's hand
you gentlly call me into your presence guidin me by your holy spirit
teach me dear lord to live through your eyes
I'm captured by you holy calling
set me apart, I know your drawing me to yourself
lead me lord i pray
Da jeg valgte å gå på GUS hadde selvfølgelig eventyrlyst en hel del å si, men mest av alt ville jeg gi et år til Gud og forhåpentligvis legge et grunnlag for resten av livet. Det tror jeg også vil skje, men kanskje ikke helt slik jeg i utgangspnktet hadde sett for meg. Jeg trodde jeg ville bli mye mer "brennende" med å komme ned hit. Tenke på Gud hele tiden, be masse, legge fra meg all selvsentrisme uten at det engang ville kjennes vanskelig. Det er rart hvordan Gud ofte virker på en helt annen måte enn det jeg tror.
Jeg kjenner meg ikke superengasjert hele tiden for at de rundt meg skal bli kristne, jeg får et par oppvekkere i blandt, men langt i fra hele tiden. Det er ikke slik at jeg alltid ønsker å lese i Bibelen. Jeg ser ikke noen brennende busk som snakker til meg, skrift på veggen, eller konkrete drømmer. Likevel har jeg en ufattelig ro over meg som sier at jeg er akkurat hvor Han vil at jeg skal være.
Gud er der, selv om jeg ikke føler så mye. Ja man skulle tro at som rutinert deltaker på kristne leirer, festivaler, seminarer og styrer, burde jeg få med meg så pass som at man ikke kan basere tro på følelser. Men noen ganger er det lettere å se det med tanke på andres liv enn ens eget.
Jeg tror helt sikkert at man kan føle Gud veldig nærme, det har jeg erfart, men selv om han føles nærmere i noen perioder enn andre, betyr det slett ikke at han er lengre borte de gangene man ikke føler så mye. Akkurat nå føler jeg ikke fantastisk mye, men jeg bekymrer meg ikke i det hele for jeg veit at han er der og at jeg er hvor jeg skal være, i Guds plan og at han former meg.
epic hikes [lp 2018]
for 4 år siden
5 kommentarer:
Det var veldig gildt å lese dette innlegget! God Jul og pass godt på deg selv!
Pappa
Hei pappa så bra at du endelig har funnet ut hvordan du skal legge ut en kommentar :)Er dere fremme i Sveits nå? Håper dere har det bra, jeg ringer dere i morgen på skype, glad i deg :)
Superfint innlegg. Kjempeenige: en søge avete altformasse på itte desse følelsanne, men når alt kjæme t alt så e d sje di så betyr någe. Kjekt å få oppvekkara:D knib
kem så synge den sangen forresten?
Kjenne meg saa igjen i det du skriv her paa bloggen! Aa til dei tidligere innlegga: Minibussane (i ghana kalt trotro) er akkuratt slik som du seier, aa viss nokon disser golfen og minibussen me hadde foer, saa har dei absolutt ikkje erfart bilane her, gamle golfen var jo droemmebil i forhold! hehe
haape du hadde ei fine jul, og oenske deg eit velsigna godt nyttaar!
Eg er klar for afrika kvelder naar me kjem tilbake til norge, hadde vaare interessant aa proevd slimsausen du saa fint beskriv ;)
gla i dg, klem ragnhild!
Legg inn en kommentar