Vertsfamilie på godt og vondt

Nå har det gått en uke i vertsfamilien og det jeg har opplevd er blant annet:

- Språk og kommunikasjonsproblemer(!)

- Ny eksotisk mat. Den mest eksentriske: grønn slimsaus som ligner på snørr.

- Trodd at jeg skulle bli med en afrikanskdame på en liten halvtimes handletur på markedet, for så å bli dratt med i en taxi, på en laaaang kjøretur, som parkerte i et tvilsomt smug hvor vi plutselig skulle besøke familien hennes. Der ble jeg forresten sittende igjen med bare bambaratalende afrikanere mens hun forsvant en stund for å kjøpe medisin til sønnen uten å ane når hun ville komme tilbake. Nei jeg hadde ikke med meg mobil...(Veit, dustitte!) Det hjalp heller ikke at jeg ikke akkurat snakker flytende fransk ( som er nasjonalspråket her nede, all kommunikasjon for min del foregår på en svært kronglette og stottrende fransk som blir missforstått vell så mye som forstått.)

- Begynt på et afrikansk fotballag, spilt kamp og blitt lovet "kontrakt" (Anette har sagt ja til å være min manager)

- Oppdaget at tørt grovt knekkebrød faktisk er helt fantastisk, og har mang en gang smugspist det på rommet etter en middag som består mest i å kamuflere at man ikke spiser.

- Blitt kjendt med Soutrama som framkomstmiddel. Fasinerende grønne russebil-lookalike biler som er Mali-busser. En bus (bil!) som tilsynelatende vil falle fra hverandre når som helst. Hvor man presser inn så mange som mulig... og enda litt flere (bilde kommer senere!)

- Følt med veldig fanget, fordi de vi bodde hos hang rundt oss dagen lang, og vi sover heller ikke alene, men med dattera i huset.

- Mange latterkramper på rommet med Inger Marie og Johanne, etter sære middager og andre spesielle opplevelser.

- Malisk bryllup, med tamtam trommer hvor vi ufrivillig ble dratt inn i midten for å danse fordi vi var hvite. (Det var faktisk ganske gøy!)

Med andre ord har opplevelsen til nå vert litt av hvert. Veldig utfordrende til tider, men lærerikt til tuuuusen, og selvfølgelig, selv om det ofte er ubehagelig er det også kjekt på sin måte, og jeg merker jeg har veeeeldig godt av det!

Vertsfamilie

I dag skal jeg flytte inn i en muslimsk familie i en måned sammen med to andre fra teamet mitt. Tror dette blir veldig spennende, men kjenner jeg smågruer meg litt også. Hadde satt utrolig stor pris på om folk kunne tenke seg å be om at dette oppholdet må bli bra. At vi skal kunne forstå hverandre, at vi må kunne lære av dem, og også at vi skal kunne ha en god inflytelse på dem.

Ja mamma jeg lever enda

Da var jeg edelig her i Mali, og har nå vært her nesten en uke allerede.
Mitt inntrykk av Mali så langt, eller iallefall hovudstaden er litt av hvert. Det første som slo meg da jeg gikk av flyet var at her var det varmt, lukta rart og uvanlig mange mørke mennesker. Nå sitter jeg også med assosiasjoner som at her er det skittent, heftig vill trafikk, firfirsler på do,og folk som til tider er irriterende avslappet. Likevel er Bamako et konge sted å være fordi det er så mye livsglede, fantastisk gjestfrihet, et landskap som er eksotisk (enn så lenge), og ikke minst må jeg nevne at de "norske" bananene ikke kan sammenlignes med disse!

Denne uken har vi bodd i en leilighet som vi skal være i det meste av oppholdet her, men de neste ukene skal vi bo hos muslimske vertsfamilier. Det blir kummelt men også utrolig spennende. I nærmeste fremtid kommer det til å bli mye språkopplæring på språkskole og jeg antar vi kommer til å henge en del på fotballbanen siden den er så nær oss. Det blir gøy!

Her er Siri som et ettåring i NLM, Johanne fra teamet mitt,
og team-mentoren Åshild rett utenfor leiligheten vår.

Gata vår i Badalabougou (Ja jeg bor på et sted som heter Badalabougou)


Her er jeg tilbake på "skolebenken" og tar fransk språktest.


Shell

Teamet mitt forran baptistkirken i Bamako. Her var vi på søndagsgudstjeneste. Trivelig kirke, men mye mer vestlig inspirert enn jeg hadde trodd.

Det var alt jeg hadde å si for denne gang.
God Bless!